Så glad, så glad /So happy!

Jeg hadde kjent på en liten spenning hele dagen (men var i grunnen forberedt på nedrykk) men pulsen steg mange hakk da klokka runda 18 og kanalen ble bytta fra NRK2 (og reprise av herfra til evigheten om Harald Bøhn som gikk gjennom store deler av Afrika (og som jeg hadde besøk av i stua mi i Addis!)) til TVZebra (var det vel) og live overføring fra Skagerak Arena (Eia var jeg der). Jeg hørte de kommenterte om 9000 tilskuere og trodde ikke mine egne ører. Det var bare så vidt jeg trodde mine egne øyne da Espen Ruud skåra etter kun kort tid. Fest og glede! Så ble jeg oppringt på Skype av ei god venninne i Canada. Jeg advarte henne og sa jeg så på en meget viktig fotballkamp. Så gjorde jeg to ting på en gang da - snakka med henne og så på kamp. (Da Steffan Bärlin satte inn 2-0 måtte jeg reise meg og hyle ut et stille jubelrop). Det var herlig å høre bruse da det ble annonsert om Lyn-nedslag i Oslo! Bekymring og nervøsitet meldte seg da Könönen måtte ut med to gule kort. (Min venninne i Canada synes det var vel hard straff å måtte spille resten av kampen med en mann mindre og lurte på om det var sånn regelen var i fotball!) Det er jo sjelden gode nyheter å måtte spille nesten en omgang med en mann mindre. Men jammen klarte gutta brasene. De stod på og kjempa og jeg kjente oppriktig glede og takknemlighet for alle som var kledt i sort og hvitt! Og når kampen endelig var slutt på Skagerak Arena (eia var jeg der) og så på Ullevoll - vel - da kan man jo bare se for seg hvordan Karsan tar en seiersdans på stuegulvet! Så er håpet tent på nytt! Hurra hurra! Jeg feirer med å hente fram noen gode gamle bilder:

I had been a bit nervous the whole day, but it culminated at 6 p.m when eleven men dressed in black and white entered Skagerak Arena (wish I was there). This was an important match. (To survive in the top league my team Odd Grenland had to win, and another team Start had to lose). I could hardly believe my own eyes when Espen Ruud scored the first goal - and I had so scream a loud silent cry of joy when another player scored a second! (I was on Skype with a good friend in Canada - and figured a load audible cry from me would not help her terrible headake). I could hardly believe my ears when I heard the cheers from the crowed as they announced that Lyn scored not only once or twice - but four times against our enemies. It was wonderful! And in spite of the fact that one poor Odder had to leave the field after two yellow cards and we had to finish the game one man short, the guys did it! They won! And we are now given another chance to survive in the top league (we have to play the team that came in 3rd in the league below). I am in mood for celebration, and found some good'n old pictures: