Avsluttende eksamen / Comprehensive exam

Jeg skriver min avsluttende (samlende?) eksamen /Writing the comprehensive exam

Klokka var ni da vi samlet oss på rom 306 på CanIL. Skolens administrator hadde tatt på seg oppgaven å gjennomføre eksamenen for oss, i vår kjære Professor Randy Radneys fravær (han er flyttet lenger nord for å jobbe videre med bibeloversettelse til en folkegruppe der). Vi satt oss ned rundt bordet, alle vi fem som skulle gjennomføre eksamenen i dag (En fra Malaysia, en fra Korea, ei fra Canada/Hong Kong, ei fra USA og så meg da!). Midt på bordet står en telefon. Noen spurte om jeg var nærvøs. "Nei, jeg sov godt i natt, så det må bety at jeg ikke er det", sa jeg. (Å ha eksamen her er ikke det samme som å ha eksamen hjemme - folk får fnatt når jeg sier at jeg har hatt flere eksamner på åtte og ni timer). Darren kommer og deler ut ett ark til hver. "Velkommen til eksamen" står det i innledningen. Tusen takk, tenker jeg! Seks spørsmål. Besvar både en og to, velg enten tre eller fire, og velg enten 5 eller 6. Darren ringer opp Radney som ønsker god morgen og sier det var bra vi kom alle sammen. Han er tilgjengelig for spørsmål, men det var ikke noen som hadde så mye de lurte på. Og etter noen få instrukser ber Radney for oss. Han ber om at vi må ha klare tanker, at vi kan besvare oppgavene godt, at vi skal klare å legge det fra oss når vi er ferdige, og at den Hellige Ånd må lede oss i det vi skal skrive. Amen. AMEN, og tusen takk! Så går ferden ned til datalabben. Jeg setter poden i ørene (dvs pluggene i ørene), leter opp Josh Groban og begynner å skrive. Jeg skriver om de ulike delene av lingvistikk og hva de har med hverandre å gjøre, jeg skriver om alt vi kan gjøre når vi er ferdig utdanna og er klar for arbeid, jeg skriver om all den fantastiske teknologien som hjelper oss i arbeid med oversettelse og språkarbeid, jeg skriver om form og mening, språk og kommunikasjon. Vips er tiden ute. Jeg printer ut mitt bidrag (Takk for ditt bidrag, som en venn her har lært å si på norsk), har ingenting imot å slette dokumentet mitt fra pc'n jeg satt ved, og kjenner tilfredsheten ved å være ferdig. Herlig herlig.

It was close to nine when we all gathered together in room 306 at CanIL. The five of us sat down aroung the table (one from Malaysia, one Korean, one Hong Kong/Canadian, one American, and me). On the table is a phone. "Are you nervous?" somebody asked me. "Well, no, I said. I slept really well last night, so I can't be. (I am used to looooong (6-9 hours) exams from back home, so the exams here just isn't that scary). Because our dear professor Randy Radney PhD is not here to proctor the exam, the administrator has agreed to do it. He comes in, hands out a sheet of paper, tells us to read through it, and then he dials Radney's number. "Good morning" Radney says - "I am glad you all made it". He lets us read through it all, and then ask questions. Nobody really have any, so then he gives us some final instructions and then he prays for us. (You were right, Dave, somebody did pray for us - Radney did! (Dave walked by the other day when we had a study group together and he said: "you will be prayed for. I don't know by who, but somebody will pray")). Radney prayed that we would have clear minds, that we would not be anxious, and that the Holy Spirit would guide us in our writing. Amen. AMEN. Then we proceed to the computer lab. I stick the earplugs into my ears, find Josh Groban on the Pod and start writing. I write about the different areas of linguistics and how they all interrelate, I write about all the different programs I can be involved in once I have finished this degree, I write about all the wonderful technology which really makes the translation job so much easier, and finally (yes - I know it was a non-Karen question to choose) I write about form and meaning, language and communication. Before I knew it time was up. I printed off my exam, handed it to Keith, and felt content and happy to be done. Great. Great.