Snille folk

Ettersom det var kommet noen flere cm snø om natta fant jeg ut at jeg skulle ta meg god tid på skoleveien. Men veiene var ok og jeg kom ganske tidlig - så tidlig at jeg fant ut at jeg hadde tid til å kjøpe meg den kaffen jeg ikke fikk brygget hjemme. Det skulle jeg ikke ha gjort.

Jeg gikk og fant meg en komfortabel plass - med kort vei til stikkontakt og kort vei til døra. Stikkontakt er bra fordi jeg trenger det til Desta (min gamle Dell) og kort vei til døra er bra ettersom jeg må droppe den siste halvtimen for å gå og undervise mine søte fonetikkjenter. Jeg satt meg ned og alt var såre vel. Fikk starta opp Desta, og funnet fram mitt gramatiske diagram av 1.Peter1 1-2. De andre studentene kom strømmende på. Jeg fikk gode naboer til venstre for meg. Professoren var allerede på plass og rigget til med powerpoint og handouts.

Han var midt i sin innledning, sine egne refleksjoner og tanker om tekst da det fatale skjedde: Jeg skupla til kaffekoppen, og selv om det er et relativt lite hull i plastikklokket var det nok til at mange dråper kaffe fant veien ned i Destas tastatur. Oioi. Ikke bra. Jeg prøvde fortvila å tørke opp med ermet og hender, men du vet: ull er ikke det mest vanntiltrekkende. Jeg hadde lyst å gå ut og hente papir eller å ta med hele pc'n ut, men det var jo midt i timen og jeg ville ikke forstyrre og heller ikke gå glipp av mer enn jeg måtte - så jeg bare satt og venta på pausen. Jeg merket snart at tastaturet sa takk for seg for denne gang, men musa holdt stand en stund. Jaja.

Så snart klokka ble litt på ti tok jeg med meg Desta til Doug. Vår alles kjære Doug. Jeg hadde fortjent en skjennelekse, men Doug var bare snill og grei. Han fant fram et skrugjern og gikk straks i gang med å skru løs tastaturet. "Vi må skylle godt av det" sa han. "Ok?!" sa jeg. "Vi skulle hatt noe som kunne blåse varm luft på det" sa han. "Ok" sa jeg. "En hårføner?". "Ja" san han. "Det hadde vært det beste. Kjenner du noen som bor på campus?". "Em. Neeii" sa jeg. Men tenkte at jeg fikk prøve å finne noen likevel. Så jeg gikk opp en trapp, gjennom en gang, og inn på oppholdsrommet. Det var ikke mange folk der, men borte i sofakroken satt en av mine søte fonetikkjenter. "Hi Summer" sa jeg. "Hi Karen" sa hun. "How are you?". "I'm ok", sa jeg. "Em - do you live on campus, Summer?" spurte jeg. "Yes" sa hun. "Do you have a blowdryer?" spurte jeg. "Yes, I do", sa hun. Og den kunne jeg få låne. Jeg fortalte henne hvor tullete jeg hadde vært og hun sa hun skulle hente den med en gang. Og det gjorde hun. Snille Summer. "Thank you so much!" sa jeg. Og så sa jeg det en gang til. Doug rigga føneren til, og sa den fikk stå på en stund.

Jeg gikk tilbake til timen min. Jeg var litt lei for å gå glipp av chapel, men jeg var veldig glad for Dougs hjelp og optimisme. Og når tiden var inne for meg til å gå til min undervisning, gikk jeg innom til Doug for å hente føneren. "It's working now" sa han. "Oh it is? That is so wonderful! Thank you sooo much!" sa jeg. "oh, your welcome", sa han. "I once spilled coke on mine. And I just rinsed it out like I did with yours and it worked fine". "Oh" sa jeg. "That's good".

Så gikk jeg til timen min, ga tilbake føneren og underviste de søte fonetikkjentene om p, t, k, b, d, g.

"Du må bare si ifra hvis du trenger å låne føneren min igjen", sa Summer da timen var slutt. "Tusen takk", sa jeg "men det håper jeg at jeg slipper".